Sånn som dette...ved døpefonten. En port åpnes. Mathea
heller vann i døpefonten, andre følger spent med. Philip
kjører motorsykkel.
Barnedåpen er kanskje det vakreste ritualet jeg vet om.
Bare synet av det stolte toget inn i kirka, med festkledde foreldre
som bærer på det aller dyreste de har, er til å bli rørt av. Det er
livets stolte tog.
"Det skjer et under i verden, hver gang et barn blir til",
synger vi ofte da. Og vi reiser oss i respekt for disse små, og for
Skaperen. Og jeg tenker som far selv, at jeg er glad jeg har kirka
som kan møte det behovet jeg har for å komme med barnet mitt til et
hellig sted. For å vise det fram der, for å undre seg over dette
underet av et menneske sammen med andre, innlemme det i et større
fellesskap, og be Gud velsigne det. Og så høre at dette barnet er
håpets barn. Guds barn. Jeg trenger det.
Det er en spesiell dåp som ofte dukker opp i tankene, ved disse
anledningene. Det er Jesu egen dåp. Før han begynte sitt virke kom
han til Johannes for å bli døpt. Og da han steg opp av vannet, kom
Ånden ned over ham, som en due. Og så lød det en røst fra himmelen
som sa: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»
Det er denne kjærligheten vi bærer barna til. Det liv Jesus
levde, ga han til oss. Hans død og oppstandelse er vår seier over
døden og dens krefter. I dåpen blir vi forenet med Jesus Kristus,
til et liv med ham. Til et liv med disse velsignede ordene over
seg: "Du er min sønn, den elskede, i deg har jeg min glede. Du er
min elskede datter, i deg har jeg min glede."
Nå tenker sikkert ikke alle dette ved en barnedåp. Noen tenker
kanskje mest på hvordan de i alle dager skal få barnet sitt til å
slutte å skrike. Andre tenker på hvordan de skal få tatt et godt
bilde uten å ta all oppmerksomhet. Det er mange tanker rundt en
døpefont. Også om hva som faktisk skjer.
Men det er en tanke som er til å leve lenge på, og det er at
disse ordene faktisk sies til deg: Du er min elskede datter, min
sønn, i deg har jeg min glede. Med de ordene startet Jesus på sin
lange vei for vår frelse. Med de ordene sendes vi ut i livet for å
leve det livet vi er skapt til, for å elske vår neste som oss
selv.
Derfor er dåp i kirken en fest for alle. Vi blir
minnet på noe utrolig viktig. Noe å møte livet med, også
nederlagene og selvforakten. Hvis ting har gått skeis enten på
tross av, eller på grunn av iherdig egeninnsats. Da lyder likevel
en røst fra Himmelen over deg, som sier: Du er min elskede sønn, -
min elskede datter, i deg har jeg min glede. Husk det. At det
finnes en Gud som hviler sine øyne på deg, og elsker deg som en
sønn eller datter. Den er den unike posisjonen Jesu liv satte oss
i. Det er dette du aldri må glemme.