Vågsbygd menighet

Sorg = den reaksjon man får når man mister noe eller noen som betyr mye for en.

Ulike typer tap setter i gang sorgreaksjoner:

• Tap av eiendeler
• Tap av helsa
• Mister jobben
• Mister sitt gode navn og rykte
• Blir uvenner med viktige personer
• Barna flytter hjemmefra
• Skilsmisse
• Nære personer dør.

Reaksjonene står i forhold til hvor viktig det tapte var for en.

Sorg består av mange faser (eller trappetrinn) og inneholder mange biter.

Eks: når en har mistet en ektefelle, har en mistet en venn, en forsørger, en som gjorde visse typer oppgaver i hverdagen, en å rådføre seg med, en kjæreste/seksualpartner, en ledsager i selskaper, en turvenn osv.

Alle disse tapene er en sorg hver for seg.

Fasene:

• 1. Sjokk
• 2. fornekting
• 3. Sorgens følelser kommer. Bearbeidelsesfase.

Sorgens følelser er også mange:

• Forlatthet
• Ensomhet
• Avmakt
• Hjelpeløshet
• Sinne
• Savn
• Bitterhet
• Smerte (også fysisk)
• Tomhet
• Skyldfølelse
• misunnelse

Når disse følelsene slipper frem, bearbeider vi sorgen. Bearbeidelse av sorg er blitt kalt sorgarbeid, og det er med rette. Vi bruker masse krefter på å sørge. Mange av de vanlige, daglige oppgavene som vi pleier å klare, orker vi ikke når vi sørger.

Jeg hører ganske ofte mennesker si at vi ikke skal rippe opp i sorgen, eller at vi ikke skal dyrke sorgen. Med det mener de at den kanskje går over hvis en lar vær å snakke om den, eller prøver å tenke på noe annet. Det er også ganske utbredt at en ikke skal bry andre, men klare seg selv.

Om det tar mye krefter å gjøre et sorgarbeid, så er det en ting som er mer slitsomt, og det er å fortrenge sorg.

Hvordan skal en så ta fatt på arbeidet med sorgens følelser?

En følelse har en oppgave : Å gi meg informasjon. Følelsen er ladet med informasjon fra meg selv til meg selv.

Hvis en ikke tar imot den informasjonen, men prøver å overdøve den, putte den vekk og ikke ta den på alvor, blir den liggende et sted i vårt sinn og signalisere. Og vi bruker masse krefter på å ignorere den informasjonen. Det er å bruke kreftene destruktivt.

Tar vi den derimot frem og spør hva den har å si, vil vi få et svar. Den vil for eksempel si:

Du er alene nå. Han er død, og kommer ikke tilbake.  Og ensomhetsfølelsen bølger over deg.

Eller: Hvis sykehuset hadde gjort jobben sin ville ikke dette skjedd. Jeg er rasende fordi dette er urettferdig. Og sinnet skyller over deg.

Å ta ut informasjon av en følelse er å kjenne på den, være rasende den tiden det tar - eller gråte ut sin ensomhet og forlatthet - gi seg over til følelsen og la det ta den tiden det tar.

Det kan ta kort eller lang tid, men når følelsen er tappet for informasjon, brenner den ut.

Dette er ikke fort gjort, det må antagelig gjentas mange ganger, alt etter størrelsen av tapet og styrken i følelsen, men det er veien å gå for å bearbeide følelser. Da bruker vi kreftene konstruktivt.

Og det er her samtalegruppen kommer inn.

Det er et sted der man sammen med andre i samme situasjon kan ta frem sine følelser og opplevelser, frustrasjoner og gleder- sette ord på dem og bearbeide dem. Ingen forstår så godt som noen som har hatt samme opplevelse.

Samtalegruppen er et fristed, der man kan gråte og le, si det som det er. Man forplikter seg til taushet om det som en får vite om hverandre, og det skaper en trygghet som gjør at det kanskje er nettopp her en våger å være seg selv.

Man lytter til de andre og forstår at man ikke er allene i sorg, man finner likheter i reaksjonsmønster, og man finner forskjeller som kan sette en på nye tanker og nye veier til mestring.

Det er god støtte i å se at følelser og reaksjoner som en var redd var unormale, deles av mange andre. Det kan også være praktiske tips om juridiske og økonomiske rettigheter og lignende som kan være nyttig å dele.

Samtalegruppen blir også et sosialt nettverk - den er kanskje det første skrittet ut i verden igjen, og jeg har ofte sett at noen som gikk sammen i sorggruppe holder sammen senere, besøker hverandre, ringer, drar på turer osv.

En samtalegruppe består av fra 4 - 8 medlemmer, og to ledere. Det er ikke en terapigruppe, men en gruppe der medlemmene selv bestemmer temaene som blir tatt opp, og bidrar med sitt eget engasjement. Alle har ansvar for å si så mye eller så lite de vil, men det er deres eget engasjement som avgjør hvilket utbytte de har av gruppa.

De samtalegruppene sorg og omsorg driver varer ca. 6 mnd. Hyppigheten på samværene bestemmes av gruppemedlemmene selv. Gruppene varer gjerne over en høytid, for eksempel før og etter jul og lignende. Høytidene er spesielt tunge når vi er i sorg. I løpet av tiden i gruppe har en også fått med seg noen merkedager, som er vsk å møte første gang.

Nettopp fordi det er i bearbeidelsesfasen gruppa er nyttig, er det gunstigst å vente noen måneder etter tapet før en begynner i gruppe, - det gjelder i hvert fall sorg etter dødsfall. I sjokk eller fornektingsfase er det ikke gunstig å være i gruppe.

Mange forteller at omgivelsene forventer at en sorg har gått over etter et halvt års tid. Så er det kanskje nettopp da at sorgen slår inn for fullt, det begynner å gå opp for en hvilke konsekvenser tapet har for livet videre. Da kan det være godt å ha en gruppe å gå i.

Hvorfor trenger sørgene organisert hjelp:

• Stor geografisk spredning mellom familiemedlemmer. Manglende nettverk
• Naboer og venner trekker seg unna fordi vi er fremmedgjort for sorg og død.
• Sorg gir så sterke og uvante følelser og reaksjoner at mange ikke tør slippe sorgen frem uten med støtte fra andre.
• Omgivelsene oppfordrer ofte til å ta seg sammen, bli fortest mulig opptatt med andre ting. Det er for liten kunnskap om hvor viktig det er å slippe sorgens følelser frem. Isteden roser man folk for å" være sterke."
• Selv om en har venner og familie rundt seg, er det godt med noen utenforstående å snakke åpent ut med. Familiemedlemmer er ofte redd for å gjøre hverandre nedfor.

Målet for samtalegruppen er

• Bearbeide reaksjoner og følelser en har etter tapet.
• Å bidra til mestring av den nye situasjonen som er oppstått.
• Gå sammen med sørgende et stykke vei, mot siste fase i sorgprosessen som er nyorientering.
• være en bro til selvstendighet. (ikke skape avhengighet)

Mange er redd for å slippe sorgens følelser til, og for å gå i en sorggruppe. De tenker kanskje at hvis de slipper følelsene frem, vil de gi seg over og aldri komme seg ovenpå igjen.

Men sorg er ikke farlig hvis den får slippe til med alle sine følelser.

Ubearbeidet sorg derimot, kan stenge for alle følelser, for dypere kontakt med andre mennesker og hindre at en tar imot det livet har å gi videre.

Mange ulykkelige livssituasjoner, i bitterhet og isolasjon,  med psykiske og fysiske lidelser eller rusmisbruk, startet med en ubearbeidet sorg.

Derfor anbefales samtalegrupper.

Mette B. Stoveland

Soknediakon i Vågsbygd

"Sorg og Omsorg" drives av menighetene i Den Norske Kirke og Frikirken ved en styringsgruppe som består av diakonene i domprostiet.

Dersom du ønsker å delta i en samtalegruppe kan du henvende deg til:

Mette Brammer Stoveland tlf: 38 19 68 31/930 48 157